Romerbrevet 1:16-18 – Del 1

  • Skrevet av Kjetil Mæhle
  • Den 25. januar 2018

«For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. 18 For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.»

Paulus skammer seg ikke over evangeliet. Hvorfor er det naturlig for Paulus å nevne dette? Kjenner vi på skam i forbindelse med evangeliet? Er det for at mange ikke vil tro på det? At disse mange regner det for å være eventyr, ufornuftig og uaktuelt? Skammer vi oss fordi mange forkaster det? Skammer vi oss fordi det hånes og spottes og latterliggjøres? Skammer vi oss fordi det regnes for ingenting i verden?

Motstand er ikke noe å skamme seg over. Paulus sikter til noe helt annet når han tilkjennegir at han ikke skammer seg. Hva gav grunnlag for skam i Paulus sin tid? Det er nok mange ting men en av de største fornedrelsen et menneske kunne oppleve var døden på korset og korsfestelse. Og Guds evangelium kan ikke forkynnes uten korset. Vi klarer nok å forstå litt av korsets grusomhet og lidelse. Det er vanskligere for oss å forstå fornedrelsen og skammen som fulgte med.

Jesus lidelseshistorie gir oss innsikt i hvor ydmykende og fornedrende korset var. Den som døde på et kors døde smertefullt over lang tid. Å henge, naken full av smerte, så alle kan se din skam og lidelse, samtidig som folkemengden spotter, håner og mener du fortjener det. Det er en skamfull og dypt fornedrende død.

Romerene korsfestet tusener. Men den romerske eliten lukket fullstendig øynene for korsefestelsens gru. Det var usigelig og ble ikke snakket om i de høyere lag av samfunnet. Det var så foraktet og nedrig at det var unevnelig. Det var en skitten oppgave for soldater som eliten ikke en gang trengte vite om. De ville ikke besudle sine gleder og liv med disse grusomme realiteter.

Derfor bruker Paulus ordet skam. Han skammer seg ikke over evangeliet. Evangeliet inneholder korsfestelsen av Jesus Kristus. Uten korset har vi ikke noe evangelium. Kanskje vi kan forstå litt bedre hvilken enorm, ja menneskelig sett nærmest umulig oppgave Paulus hadde. Han skulle forkynne Jesus Kristus korsefestet. Og ikke bare korsfestet. Nei han skulle til og med forkynne at Guds sønn døde på denne skamfulle og grusomme måte.

Det skulle han gjøre inn i en tid der guder og gudebilder var store og mektige menn og kvinner som var opphøyd og ærbare på alle tenkelig og utenklige måter. Han skulle forkynne Guds evangelium om Jesus Kristus som døde på korset til jøder og grekere. Jøder som i Gudfryktighet ikke våget å uttale Guds navn. Paulus skulle forkynne Jesus Kristus, Guds sønn, korsfestet…

Grekere som hadde sine store og mektige Gudebilder og templer. Paulus skulle forkynne Jesus Kristus Guds sønn, korsfestet… Guds sønn fornedret i absolutt største skam og lidelse.

Paulus proklamerer; jeg skammer meg ikke over evangeliet! Han oppgir kun en grunn for ikke å skamme seg. En eneste grunn og det er ene og alene denne erkjennelsen som fjerner en hver følelse og tanke om skam. Hvorfor skammer ikke Paulus seg? Evangeliet er Guds kraft til frelse!

Skal vi da forstå det enkelt slik som det står? Evangeliet, det gode budskapet. Selve kunnskapen. Selve nyheten og fortellingen om hva Gud har gjort. Budskapet som vi hører. Dette budskapet når vi tar imot det og tror – DET er Guds kraft til frelse.

Evangeliet er jo bare en fortelling. Ja der er kun er enkel fortelling. Men det er en fortelling om hva Gud har gjort. Det er en fortelling om historiske fakta. Det er hendelser forankret i en tidslinje. Det har skjedd på eksakte geografiske steder. Dermed blir denne enkle fortellingen, evangeliet, en fortelling om hva Gud har gjort. Jeg kobler på denne fortellingen ved enkelt å tro på budskapet. Når jeg tror på evangeliet, så har denne enkle fortellingen om hva Gud har gjort, kraft til å frelse min sjel. Den kraften er ikke noe jeg produserer selv. Det er Guds kraft som virker frelse når jeg kobler på i tro til evangeliet.

Evangeliet er 2000 år gamelt. Hele denne tiden har det hatt denne overnaturlige Gudommelige kraften i seg. Den samme kraften er virksom i dag og det er Guds kraft. Storheten er jo dette: Et gammelt evangelium om hva Gud har gjort – virker kraft til frelse NÅ i dag. Inn i mitt liv.

Det er dette evangeliet Satan gjør alt han kan for å forkrøple, pervertere, avkorte, fordreie, distrahere, så tvil om og skjule. Han har mange medhjelpere blant mennesker som ikke vil tro. Menigheten derimot er sannhetens støtte og grunnvoll. Det er menigheten sin jobb å forkynne et rent og helt evangelium.

Paulus forkynte Guds evangelium. Det er å vanne og så. Deretter står det til Gud å gi vekst. Om det blir vekst eller ikke – menigheten er satt til å forkynne evangeliet uansett. Om det blir vekst eller ikke – evangeliet er likefullt Guds kraft til frelse.

0 Kommentarer