Romerbrevet 1:5-7

  • Skrevet av Kjetil Mæhle
  • Den 25. januar 2018

«Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, for hans navns skyld. Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus. Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Roma: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.»

Ved ham har vi fått, skriver Paulus. Det er Herren Jesus Kristus som gir. I kristenlivet nytter det ikke å ta seg til rette. Det er ikke den kristne sine ambisjoner, visjoner og mål som er avgjørende. Det er Herren Jesus Kristus som gir. Det er vanskelig nok for et stolt menneske å innse sin begrensning og fattige stilling. Den kristne må ydmykt motta fra Herren. Hardt arbeid legger ingenting til. Stor vyer og visjoner forandrer ingenting. Om det ikke kommer fra Herren.

Derfor er det så viktig for Paulus å understreke. «Har vi fått…». Det vi har, det har vi fra Gud. Og har vi det ikke fra Gud så har vi ingenting. Paulus understreker at han har fått to ting av Herren. Nåden og apostelembete. Uten nåde så er hvert menneske fortapt. Det er kun av nåde vi er troende og kristne. Det er kun av Guds barmhjertige nåde vi blir frelst fra død og fortapelse. Derfor nevner Paulus nåden først. Deretter nevner han sin tjenste. Embete han er satt inn i. Posisjonen og stillingen Gud har gitt ham er apostelembete.

Idag er embete som oftest en betegnelse på en høyere stilling i statsmakten. Paulus ser aposteltjenesten som et embete. En stilling gitt av Herren som innehar autoritet og makt. Når vi i dag ser paver og biskoper i sin respektive kirker kle seg opp i glitter og påberope seg autoritet og makt, ved sine embeter, så er det nærliggende å sammenligne med Paulus. Da ser vi også hvor forskjellige deres makt og autoritet er.

Paulus sitt apostelembete ble bekreftet av en apostels tegn. Han skriver i 2. Korinterne 12:12: « En apostels tegn ble iallefall gjort blant dere med all utholdenhet, både ved tegn, under og kraftige gjerninger». Ved Paulus sin aposteltjeneste fulgte tegn og under og stadfestet hans embete. Det som kanskje enda mer understreker hans tjeneste er hans utholdenhet. Han gikk ikke trett. Han ble ikke motløs. Selv om han var alene, ble forfulgt og var prøvd i alt så holdt han ut. Paulus sin tjeneste kan vi bare se opp til. Han er uten like og et stort forbilde som alltid fremhever Kristus.

Paulus fikk tjenesten med en hensikt. Et embete gis ikke for å ære innehaveren. Et embete er ikke en fin tittel en skal smykke seg med for «sprade» rundt og heve seg over andre. Det gis med autoritet og hensikt. Herren Jesus Kristus gav Paulus embetet for å føre hedningene til troens lydighet. Hedninger er alle andre folkeslag enn Israelere eller jødefolket.

Troens lydighet er et underkommunisert begrep i dag. Troens lydighet – hva vil det si? Paulus forkynte Guds evangelium og den som kom til tro må leve i lydighet til troen. Den troende hedning tror på Guds Ord, Guds bud, på hans makt og hans kjærlighet. Ved den samme troen får vi tilgivelse for syndene, blir rettferdiggjort, frelst og blir et Guds barn. Når vi har fått fred med Gud vil vi ikke igjen synde i ulydighet. Nei vi vil, med alt vi er, leve i lydighet. Det er troens lydighet. Den troen Paulus forkynte har også denne frukten at den driver synderen til lydighet under Kristus.

Uten tro er det umulig å være lydig for det er en frukt av troen. Derfor ser vi også en del kristne som ikke lever i lydighet til hva de påberoper seg å tro på. Troen mangler dermed uteblir også lydigheten. Men Paulus sin oppgave var å bringe hedningefolkene til troens lydighet.

Men hvorfor skal hedningefolkene bringes til troens lydighet? Er det først og fremst fordi et hvert menneske trenger å bli frelst? Er det fordi vi ikke skal gå fortapt? Det er nok en del av svaret. Men det er ikke det første og det viktigste. Troens lydighet «for hans navns skyld». Det er ikke først og fremst mitt ve og vel. Først er Jesus Kristus og så er det til hans pris jeg lever troens lydighet. I en tid hvor verden blir mer og mer selvopptatt er det en fare for at kristne også kan sette seg selv i sentrum og tro det dreier seg om dem. Hvor feil vi da tar? Det er Jesus Kristus som er sentrum. I troens lydighet så ærer og tjener vi ham. Først da har vi håp om frelse og evig liv. Vi er til hans pris og for hans navns skyld er vi kalt.

Menigheten i Rom er også kalt til Jesus Kristus. Så hilser Paulus til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Roma. Paulus sier: Nåde være med dere… Er du Guds elskede, kalte og hellige? Må Guds nåde være med deg! Nåden bærer vi med oss – hver dag. Vi er Guds barn og i Kristus lever vi i og under Guds nåde.

Men Paulus stopper ikke der. I sin hilsen sier han «og fred fra Gud, vår Far og Herren Jesus Kristus». Guds fred og Kristi fred være med deg. Dagen og livet kan være stormfullt og vanskelig. Mitt i alt dette eier den kristne Guds og Kristi fred. Den freden forlater oss ikke. Den er av himmelen og kommer fra Gud. Den overgår vår forstand. «Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Roma: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.»

0 Kommentarer