Romerbrevet 1:8-12

«Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro. For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i bønnene mine, og ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere. For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket. Det vil si: at vi kunne oppmuntres sammen med dere ved vår felles tro, deres og min.»

Paulus begynner med å takke. Han takker Gud for alle i menigheten. Apostelen har ikke vært i Rom. Han kjenner ikke menigheten personlig men han har full tillit til det han har hørt om menigheten. I hele verden tales det om deres tro. Begrepet hele verden må nok inkluderer hele den kjente verden på Paulus sin tid. Og det kan antas at menighetens tro var allmenn kjent i hele denne verden.

Hvilken tro ble det så talt om i hele verden ut fra menigheten i Rom sitt vitnesbyrd? Vel, Paulus takkar dem alle, så han går god for deres tro ut fra hva han har hørt. Det må være en tro som viser seg i gjerning
. Historisk vet vi at alle jødene i Rom ble drevet ut av byen i år 49. Det var Klaudius som utviste mellom 40.000 og 50.000 jøder på grunn av «uroligheter forårsaket av Krestus». Etter Klaudius død i år 54 vendte disse tilbake igjen. De kristne i Rom har hatt en levende og virksom tro på den oppstandene Kristus.

Paulus tar Gud til vitne på at han stadig minnes dem i sine bønner. Og han ber om at det må lykkes for ham å komme til denne menigheten. Paulus har en lengsel etter felleskapet med sine trosbrødre. Hans forhold til menigheten i Rom er i en særstilling. Som apostel hadde Paulus som prinsipp å ikke bygge på andre sin grunnvoll. Han gikk ikke der hvor andre Guds menn hadde gått før ham. Men menigheten i Rom har eksistert i flere 10-år når Paulus skriver til dem. Den er ikke grunnlagt av noen av apostlene. Det harmonerer heller ikke at Paulus skriver et brev som Romerbrevet om menigheten var grunnlagt av apostelen Peter som den katolske kirken hevder
.

Selv om han ikke har grunnlagt menigheten så har han apostolisk omsorg og kjærlighet til alle troende i Rom. Derfor ber han til Gud at det må lykkes for ham å komme til dem. Han lengter etter å se dem. Han lengter etter å gi dem del i sine åndelige gaver. Han lengter etter å styrke dem. Hans motiver er rene og springer ut av kjærlighet og omsorg. Når vi har lest Paulus sin brev i NT så forstår vi hans behov for å tilkjennegi sine motiver. Apostelen har kjempet mot onde arbeidere, vranglærere og ulver i fåreklær. Han har sett deres herjinger i menigheter han selv har grunnlagt. Som apostel så ligger alle de kalte på ham som en byrde. Drevet av kjærlighet og omsorg vil han styrke menigheten i Rom om han bare kunne få anledning til å komme dit. Sammen vil de oppmuntre hverandre med det de har felles som er troen på Jesus Kristus. Han som er godtgjort å være Guds veldige sønn.