Romerbrevet 1:12-14

«Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningefolk.14 Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. 15 Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Roma.»

Leser vi ordet overfladisk kan vi lett tenke at Paulus nærmest gjentar seg selv i vers 13. Men det Paulus sier er at han har satt seg fore å komme til dem. Han har planlagt og nærmest bestemt seg for å dra til dem. Det har han gjort ofte. Men hver gang har han blitt hindret. Det har ikke lagt seg til rette. Andre ting som var nærmere og mer aktuelle har tatt dagene og tiden hans. Slik har han blitt hindret.

Dette er en situasjon mange av oss kan kjenne oss igjen i. Vi har en lengsel etter å komme videre
. Det kan være kallet og tjenesten. Det kan være misjonsreisen eller stevnet. Det kan være å besøke en menighet eller utføre et større arbeid for Kristus et bestemt sted. Vi lengter etter det. Vi ber til Gud om en åpning og mulighet til å få realisere denne lengselen. Hensikten og motivet må være god. Arbeidet og tjenesten skal være til Guds ære. Oppmuntre, styrke og oppbygge på felles tro om det er tjeneste i en menighet. Det må legge seg til rette. Tålmodig må en vente og så må hindringene ryddes bort.

Paulus gir flere ganger uttrykk for sin lengsel etter å besøke menigheten. I Apg. 19:21 nevner Paulus Rom. Da er han i Efesus og har bestemt seg for å reise gjennom Makedonia, Akaia og til Jerusalem. Så står det: «Når jeg har vært der, må jeg også se Rom». Paulus var 3 år i Efesus og menigheten hadde stor fremgang mens han var der. Det står at «Gud gjorde uvanlig kraftige gjerninger ved Paulus hender.» Mennesker ble helbredet og løst fra sykdommer og onde ånder. Det er under dette besøket de jødiske åndemanerene kopierte Paulus med dramatiske følger. De mante ut ånder «ved den Jesus som Paulus forkynner». Det var 7 sønner av ypperstepresten Skefas. Den onde ånden svarte dem og sa: «Jesus kjenner jeg og Paulus vet jeg om, men hvem er dere?» Så for mannen ånden var i løs på dem alle 7 og de måtte flykte for livet. Det kom frykt over alle i Efesus og Jesu navn ble lovprist.

Paulus var i Efesus i år 54 og ble værende i byen helt til år 57. Antagelig er det dette året han skriver brevet til romerene. Nero har blitt keiser i Romeriket og det var han helt til år 68. I år 57 drar Paulus videre til Makedonia slik som han har planlagt. Det ligger på ham å dra til Rom, men først Jerusalem og dit kommer han sommeren 58.

Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid. Paulus ønsket frukt av sitt arbeid. Han snakker selvsagt om arbeidet som apostel. Tjenesten. For sitt daglige brød og livsopphold arbeidet han som teltmaker. Arbeidet som aposel har ikke ikke lønn i kroner og øre. Men Paulus arbeider over alt hvor han kommer som apostel. Han må ha vært brennende opptatt av kallet hver tid og stund. Kallet som Jesu Kristi apostel. Paulus forventet frukt av arbeidet. Hva denne frukten ikke er kan vi ganske raskt summere opp: Det er ikke penger, status, popularitet eller makt. Makt da ment i verdslig forstand. Hans åndelige autoritet derimot er fra Kristus selv og dermed den øverste sammen med de andre 12 apostlene. Men hva er så er frukten av arbeidet til Paulus?

Paulus forkynte Guds evangelium. Frukten var at mennesker kom til tro på Jesus Kristus som Guds sønn. Frukten var omvendelse og helliggjørelse. Frukten var nye tjenere som ble reist opp til å føre arbeidet videre. Den mest nærliggende å nevne er Timoteus, men i brevene nevnes også mange andre. Når det gjelder menigheten i Rom er frukten allerede nevnt i vers 11 og 12. Oppmuntre eller opplive vår felles tro skriver han. Det er en frukt. Så ønsker han å dele de åndelige gaver med dem. Paulus forventer frukt av sitt arbeid. Over alt hvor Paulus kom ble det frukt! Han forkynte evangeliet, menigheter vokste frem, han vernet om dem og næret dem med sine gaver og sitt arbeid. Og han høstet rik frukt av sitt arbeid. For Paulus var det normalen. Arbeidet som apostel gav frukt og det er kun en frukt som teller. Frukten som er til Guds ære

. Denne frukten vil han også gjerne se og oppleve i menigheten i Rom.